For veldig mange mennesker som ikke er så veldig innsatt i jazzens verden er Dixieland mer eller mindre innbegrepet på denne musikkformen. Dixieland-musikken som noen ganger kalles «hot jazz» eller «early jazz» er en jazzstil som utviklet seg i New Orleans i begynnelsen av det forrige århundre, men som raskt spredde seg til musikksentra som Chicago og New York City. Rent visuelt forbinder nok de aller fleste av oss musikken med store hjuldampere på Mississippi, men det var altså i sjangerens ungdom. Etter hvert forflyttet den seg til de store nattklubbene lenger nord og øst i USA.

Fra jazzens barndomBlant velkjente jazzlåter fra denne epoken finner man “Basin Street Blues” og “When The Saints Go Marching In”, låter som helt sikkert er kjent selv blant folk som ellers ikke bryr seg om jazz. Kjente musikere som ikke minst Louis Armstrong, utviklet den originale Dixielandmusikken i en kjappere gladere og mer svingende retning, ofte kalt Chicago Style. Vi snakker om gla’jazz rett og slett. Musikken som utløste Lindy Hop dansens enorme popularitet.

Improvisasjonen er viktig

Dixieland er storbandmusikk som kombinerer de gamle marsjene skrevet for blåseorkestere (brass band), franske quadrilles, ragtime og blues med slik kollektiv, polyfon improvisasjon som bare et godt samspilt orkester kan mestre. Et standard storband består av en førstelinje bestående av trompet (eventuelt kornett), trombone og klarinett, og en rytmeseksjon der to eller flere av de følgende instrumentene inngår: gitar eller banjo, kontrabass eller tuba, piano, og trommer. Det typiske Dixieland «soundet» oppstår når et instrument, normalt trompet, spiller selve melodien og de andre instrumentene improvisere rundt denne. Slik skapte man en mer polyfonisk lyd enn den grundig arrangert storbandmusikken. Da gla’jazzen etter hvert kom på mote ble Dixieland-musikken mer og mer skjøvet i bakgrunnen, men kom kraftig tilbake under og etter andre verdenskrig og da spesielt i USA.